Jeg ser at forrige innlegg ble skrevet i et noe sentimentalt øyeblikk.. velvel. Jeg har i alle fall overlevd, og nå for tida ser arbeidsdagene omtrent slik ut:
 |
| Cejaen fra vinduet på laboratoriet |
Fra mandag til torsdag starter det opp kl 06.45, med hvit "pan" og pulverkaffe til frokost. Jeg henger iPoden rundt halsen og trykker på play (så jeg slipper å blafre med den på bussen seinere), trasker ned til veien, slenger hånda ut til busser/trufi med "prado,perez" i frontruta, sniker øreproppene inn i øra, bytting av buss i byen, musikkchill videre oppover mot El Alto til en upåklagelig utsikt over La Paz by og hopper etter hvert av på "Cejaen". Cejaen er det første stedet du kommer til på El Alto. Her kryr det av folk og boder til alle døgnets tider. HIV- senteret ligger midt i det hele. På veien fra bussen til jobben kjøper jeg litt kleenex av dama i den første boden (ettersom dopapir er mangelvare på stort sett alle toalett i Bolivia), passerer boder med drops, hengelåser, eplejuice, aviser, mer kleenex, og kjeks, vurderer om jeg skal la skopusseren pusse skoa mine, men finner ut at det er vrient å pusse joggesko, kjøper en banan av mor og datter som holder på å sette opp fruktboden, og lar meg fascinere av bestefaren som selger kniver. Det siste jeg får med meg før jeg entrer senteret er mannen som løper rundt og selger doruller gjennom vinduene til bilene som står i kø. På senteret utveksler jeg "buen dia", en klem og et kyss med de jeg støter på, og ender som regel på laboratoriet.
 |
| Nelson viser hvor man sitter når man tar blodprøve.. |
På senteret har de behandlingstilbud som omfatter de fleste sidene ved det å ha en kjønnssykdom eller HIV. Sykepleierne tar pasientene imot, legen tar underlivsprøver, de på laboratoriet analyserer prøvene og tar blodprøver, sosialarbeideren gir informasjon om prevensjon o.l, psykologen tar seg av annen prat og farmasøyten deler ut det hun kan. Jeg har ikke så mye å bidra med, fordi her kan de det meste selv. Men jeg lærer mye (både spansk og fag) og så er vel meninga at bolivianerne skal få et godt inntrykk av "hvite" ved at jeg viser interesse og oppfører meg ok. Stemninga på senteret er utrolig god. De fleste som jobber der er blide og vennlige og er belastet med en god dose humor. I utgangspunktet skulle jeg være sammen med hver arbeider i en uke, men jeg har som regel endt opp på laboratoriet. Det er visst biokjemikerne som helst vil ha meg.. På laboratoriet er jeg med på det meste som skjer; gjør klar blod- og andre prøver til analyse (farger, blander, sentrifugerer og pippetterer), ser i mikroskop, mikser reagenser og skriver ut prøveresulater. Jeg kunne tatt mer blodprøver hvis jeg ville, men er litt skeptisk da det er en del HIV ute og går, og da jeg måtte stikke to ganger i doktorens sjeldne store, flotte årer.. Ellers står jeg i vinduet og beundrer utsikten utover El Alto med Huyana Potosi (6088moh) i det fjerne og observerer det hektiske livet utafor. Dagens høydepunkt er vel "te-pausen" på slutten av dagen, i 13- 14- tida. Da er det mye kultursnakk, musikkutveksling og latter.
 |
| Jorge har gleden av å høre John Legend for første gang i sitt liv |
 |
| Inne er det så kaldt at jeg må ty til ullsokker, ullgenser og jakke |
Hver torsdag er jeg hos den ene legen. Han er en avslappa 60-åring, gira på å pensjonere seg, men med et godt glimt i øyet. Vi tar annahver underlivsprøve, spiser sjokolade og prøver så godt vi kan å forstå hverandre. Han er den jeg kjenner som snakker mest utydelig spansk og bruker flest vanskelige ord, så for meg har uttrykk som "jeg forstår ikke", "en gang til, vær så snill" og "kan du, por favor, bruke et annet ord" blitt noen av de mest brukte. Det syns Doctor David Villarreal er festlig.
 |
| En særegen Che-statue utafor senteret |
På senteret har de stort sett det de trenger av utstyr, men ikke det aller største lageret. På laboratoriet bruker jeg ett hanskepar hele dagen og et munnbind ei uke. De hvite frakkene aner jeg ikke når de vasker. Jorge, som stort sett jobber med HIV- positive prøver, sitter med frakk, briller, munnbind og hansker. Han sier at det egentlig ikke holder, men at han ikke har tilgang på mer..Ved bryting av brød/kake er det tallerken og teskje til halvparten av selskapet, så da må man vente på tur og tørke av skjea med servietten etter bruk. Kaffikoppen vasker vi med hånda og det kalde vannet i springen. Dette med renslighet i arbeidet kunne med fordel blitt taklet på andre måter (da med bedre økonomi). Men forøvrig er det noe med denne enkelheten som tiltaler meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar