Nervene sto litt i spenn da den ene etter den andre rullestolen blei brakt inn i full fart på flyplassen. Det varte og det rakk, men til slutt kom mor og far tuslende ut, uten andre problemer enn en koffert mindre (som forøvrig kom til rette igjen etter et par dager). Et lykkelig gjensyn. Etter noen timers søvn, bar det ut på marked på El Alto "16. de julio", størst av sitt slag i Bolivia. Pappa fikk kjøpt ei skjorte og en bokser, ettersom han hadde begrensa med skift i håndbaggasjen.. Tror stedet falt i smak for dem begge. Her i La Paz er det nemlig ganske rolig stemning på markeder. Folket er litt tilbakeholdne og vi slipper og bli dratt i armer og bein for å kjøpe.
Jeg måtte nesten tvinge de gamle til å ta det litt rolig de første dagene. Her skulle nemlig alt oppleves på kortest mulig tid. Men jeg jobba, så vi forholdt oss i hvert fall i La Paz-området. Var innom Sagarnaga, turistgata, der man lett kan gå amokk blant lave priser og fascinerende ullplagg mm.
Månedalen. En dal som tidligere lå under Titikakasjøen, men som nå ligger der nokså mye tørrere, og likner et månelandskap.
Mamma og pappa fikk seg også tilnærmet samme 4-hjulingstur som vi hadde for noen uker sida. Og de var like begeistra som vi var.
Helga var satt av til Titikakasjøen og Copacabana. Etter en noe redselsfull start på turen, taxisjåføren kjørte oss opp i ukjent strøk, tok av skiltet på bilen og henta en mystisk boks ett eller annet stedsfra, kom vi oss faktisk til Copacabana. Kjørte over et vindfullt Altiplano (høyfjellssletta som preger store deler av Bolivia, Peru, Chile og litt i Argentina), kjørte treflåte sammen med taxien og ankom Copacabana i solnedgang.
Det var uvanlig hardt vær i Copacabana denne helga, så båtturen over til Isla del Sol dagen etter var nokså turbulent. Etter et knust vindu og delvise omveltninger innvendig ankom vi idylliske nordsida av øya der været var roligere, og vi bestemte oss for å gå over øya og ned til sørsida, en ca 4,5 timers tur. Det var en flott tur med titikakasjø på begge sider av fjellkammen til en hver tid. Sørsida var utrolig sjarmerende, med masse småhus og hosteller og restauranter. Måtte gå litt på for å rekke båten tilbake til byen, så det var et godt og slitent reisefølge som nøyt en behagelig tur tilbake over sjøen.
 |
| Nordsida |
 |
| Vardemekking |
 |
| Sørsida |
 |
| Esler bar opp vannet til landsbyen |
 |
| Koser sæ på vei tilbake over sjøen |
 |
| Solnedgang over Titikakasjøen |
Søndag overvar vi den velkjente bilvelsignelsen utafor katedralen i byen. Her kommer familier fra hele Bolivia for å få velsigna bilen sin av en prest som går rundt med vigselsvann som blir "dusket" over bilen med en blomsterkvist. Med til velsignelsen hører også døping i øl.
De reiseivrige besøkende var gira på å ta nattbussen rett videre til saltørkenen 12 timer sør for La Paz. Den utslitte La Paz boeren brukte mange ord for å få dem til å ta en natt hjemme i La Paz først. Det blei bestilt tur dagen etter, men innen avreisetidspunktet var der, hadde far og datter rukket å bli i uform. Kunne virke som mageproblemer da far ikke spiste på et døgn, men datter hadde greid å pådra seg bihulebetennelse. Istedenfor jeep i Uyuni, blei det dermed taxi til doktor Wantig for å få bevis til forsikringsselskapet.
Resten av uka blei tilholdsstedet La Paz. Mor og far fikk bevist at de klarte seg selv. De fikk også sett prosjektene til Misjonsaliansen på El Alto og fikk møte mine framtidige kolleger på ITS/HIV/AIDS senteret. Før og etter sykdom blei det mye god mat, bursdagsfeiringer og kos både ute og inne.
 |
| Besøk hos Mari Luz, den ene hushjelpen på Casa Alianza |
 |
| Ordboka er fast invetar i veska |
Jeg storkoste meg disse ukene, og var stolt av mor og far som kunne utveksle 100% mer ord med taxisjåføren på vei opp til flyplassen, som for 2 uker sida. Her gikk det i Buenos dias - god dag, mas pequeno - mindre, gracias - takk,og uno dos tres cinquenta - en to tre femti. God stemning:) Takk for utrolig koselig besøk!
