lørdag 27. november 2010

Fiffigheter i Bolivia

Et utdrag fra hva som er mulig å ta med i en fiffigliste:

I La Paz og El Alto kan en komme utfor alle tre årstider på én og samme dag.

Pga høyden, koker vannet på 80 grader.

En 3- retters lunch kan lett koste 7 bol.

Det er røsjtrafikk til alle døgnets tider.

Kollektivtransporten regjerer klart over privatbilene i antall.

Kollektivtilbudet skulle ligge an til å favne de fleste: Rangering fra dyrest og raskest til billigst og treigest:     Radiotaxi, ca 15 bolivianos for 10km.
Pirattaxi, billigere, men mindre troverdig.
Trufi; personbil som kjører i rute, 3 bol hvor enn du skal.
Minibuss; gammel Toyota Hiace som kjører i rute, mellom 1 og 2,30 bol hvor enn du skal.
Micro; gammel, men malt amerikansk skolebuss, 1 bol hvor enn du skal.
Minibussene har innkastere (alder: mellom 7 og 50 år) som roper ut navnet på stedene bussen kjører gjennom, i et forrykende tempo.

Bussholdeplasser er et ukjent begrep. Her vifter du bare med hånda, så stopper bussen der du står, og du ber om å få gå av akkurat der du vil, uansett om det er i et bykryss eller på motorveien.

Den eneste vikeplikten sjåførene ser ut til å ha respekt for, er for de som kommer INN i rundkjøringa. Ellers funker tuten bra for å signalisere at de kommer inn i krysset.

Har du glemt å smøre matpakke, frykt ikke, det fins kiosker med alt du kan tenke deg av sukkerholdige godsaker på et hvert gatehjørne.

Det lønner seg å bruke telefonkiosker til å ringe, da det er dyrt å ringe med mobiltelefon, og telefonkioskene opptrer like hyppig som de ovenfornevnte sukkerkioskene.

Fløyta som kan høres i gata utafor Casaen hver kveld fra kl 22 og utover, er vaktene som gir uttrykk for at de ikke sover.

Bjella som ringer ute i gata et par ganger i uka, tilhører ikke hjem-is-bilen, men søppelbilen.

"Flyalarmen" er gassbilen.

Når regntida initieres av en heftig hagleskur, får en oppleve hvor dårlige husene er. Det lekker fra taket og volontørene må flytte en etg ned.

I barnedåper er hovedgjøremålene å drikke øl (helst fra samme plastglass), danse, og hive papirstøv på dåpsfolket.

Du kan kjøre ekspressbuss i 12 timer for samme prisen som en stor Cola på Esso

torsdag 25. november 2010

Sjekk ut linklista, da!

Hvis du ønsker et bredere utvalg av bilder og tekst, vil jeg anbefale å sjekke ut blogglista i høyre marg. Mye fint der, asså!

onsdag 24. november 2010

Amazonas del 2; Pampas

Det var en gang 7 flotte jenter og 1 staut kar som skulle til pampas for å lete etter dyr. De satte seg alle spente i båten, klare for nok et sør-amerikansk eventyr.



Været startet litt guffent, men i tråd med deres tidligere hell, klarnet det opp, og sola skinte som den aldri hadde gjort før. Regnfrakken  blei revet av og føttene plassert pent på båtkanten. Og i løpet av tre strakser fikk de øye på det første dyret av et slag de skulle se bli godt kjent med på resten av turen. Ja, disse dyrene som kalles alligatorer skulle ligge strødd langs elvebredden og ligge og vake konstant i vannoverflaten mens følget seilte dypere innover i pampas.



Men hvorfor ligger de og gaper på denne utspekulerte måten, spurte de flotte jentene. Det er fordi de skal ta opp mer varme, svarte den vise guiden, Adalid.


Følget var svært fornøyde med å ha reist utenom regntida, for i tørketida trekker nemlig dyrene ned til vannet, til glede for alle turister. Av de mange dyrene de så var det mange de aldri hadde sett før, men noen hadde de sett på tegnefilm.


Capivara
Herr Nilsson
Det å reise i tørketida innebar imidlertid også at det var lite vann i elva, og det hendte flere ganger at følget måte driste seg ut i vannet og dytte båten. Alligatorene lusket i periferien.


Tørketida gjorde også at lodgen for de neste tre dagene så ut som på bildet under. I regntida dekker vannet områdene under husene.


Den første kvelden blei tilbrakt i hengekøyene, med Alica Keys i ørene, Cathrines behagelige høytlesning i bakgrunnen og utsikt over pampas for øynene.


Og den første første natta blei tilbrakt i elvebåten, med lommelykter i hendene og og myggsprayen parat. Denne natta skulle følget lyse etter ..... alligatorer. Alligatorene lå like strødd som de hadde gjort tidligere på dagen, men nå var det bare øynene som syntes, som små lanterner bortover i vannoverflaten. En aldri så liten stund slo den barske guiden av motoren på båten og alle de tøffe turistene skrudde av lommelyktene. De seilte nedover elva, inniblant lanternene og illfluene, akkompagnert av gresshoppesangen, innrammet av stjernehimmelen.. Denne magien stoppet brått da følget kjente et dunk og et kast i vannet. De hadde krasjet i en alligator. Guiden skrudde på motoren.



Neste dag våknet turistene til ferdiglagde pannekaker og café con leche. Været var delvis overskyet, perfekt for en lang gåtur i pampas på jakt etter anakonda.




De gikk og de gikk. Den tøffeste av de tøffeste først. Adalid (Ada) brøytet vei gjennom siv og kratt, og sjekket sump for alligator før resten fulgte trygt etter. Midt ute i den ene sumpen måtte alle legge seg flate for en enorm og angripsklar biestrøm som suste over hodene på dem. Dette var den eneste gangen følget så sin kjære Ada en smule stressa. 

Etter fire timer med mye fin pampasnatur og store fugler, ropehvisker Ada; Kom, kom! Suerte (lykke) ! Jungelmannen hadde funnet en 2, 5 meter lang anakonda. 



Ettermiddagen ble brukt til piraiafiske. Fangsten (som stort sett var guidens fortjeneste) blei seinere servert til middag. )


Solnedgangen var vakker over slettelandskapet, og stemninga var akseptabel, da følget i denne tida svingte innom noen venner av jungelmannen som bodde langs elva.



Da tredje og siste dag var kommet, sto gruppa opp før sola, for å overvære nettopp dette fenomenet på Adas secret spot. Fortryllende!


Etter frokost var det tid til litt avslapning i hengekøyene og siste nytelse av utsikten fra lodgen, før siste post på programmet: Bading med alligatorer og rosa delfiner. Den vise fortalte betryggende at når det er delfiner i vannet, holder alligatorene seg på avstand. Delfinene er kongene av elva. 





På veien tilbake begynte det å gå opp for de som hadde fornektet det en stund at jungelturen for denne gang nærmet seg slutt. En bitter sannhet. De greide likevel å presse fram et smil for fotografen.


Tilbake på flyplassen prøvde de mest ivrige å utnytte tida best mulig. En kald cola på tidenes mest sjarmerende kafé syntes fornuftig.

Et par ganger mindre enn Alta flyplass
Å si farvel til dette stedet var hardt. Men det er ingen tvil om at deler av reisefølget vil oppsøke noe liknende ved første og beste anledning. Ett beskrivende ord for oppholdet i og rundt Rurrenabaque vil være; eventyrlig.



Snipp snapp snute, så stakk de hjem via småflyrute

tirsdag 16. november 2010

Amazonas del 1; Jungeljungeljungel!

For et par uker sida var store deler av volontørgjengen på tur til norligere, lavere, varmere og frodigere strøk. -Amazonas, det jeg hadde gleda meg aller mest til hele høsten. Oppholdet svarte virkelig til forventningene. Det var rett og slett en helt fantastisk tur! Vanskelig å si hva som gjorde det så fantastisk, men det var vel noe med stemninga. Lydene, luktene, den avslappa tilværelsen og bare det å være midt ute i den frodigste naturen du kan tenke deg.

Vi hadde to forskjellige turer, en todagerstur til selva/jungelen og en tredagerstur til pampas/savanneliknende område. Turene hadde utgangspunkt i Rurrenabaque, en knøttliten, varm og sjarmerende liten by, 1 times flytur nord for La Paz. Her fantes det knapt biler, men desto flere motorsykler.
Huckleberry Finn


 Jungellturen starta med en 5 timers überchill båttur på elva Beni inn i Madidi nasjonalpark. Den strålende sola og solkrem for langt ned i sekken gav oss noen interessante skiller. Da vi ankom basen for det neste døgnet ble vi møtt av en slående varme og en hord av mygg. Myggspray blei smørt på i flere lag og guiden vår beordret på oss heldekkende klær. Akkurat denne perioden var den mest kritiske i løpet av hele Amazonasturen. Jeg har aldri i mitt liv svetta så mye som jeg gjorde på dette tidspunktet. Det var en konstant saltvannsstrøm ut av alle deler av kroppen min. Alle klærne mine var gjennomvåte, håret mitt så ut som var smørt inn med skofett, og ansiktet mitt var en foss. Vi var tre stykker som konkurrerte om hvem som kunne få den første dråpa til å falle fra nesa og til bakken. Resten av gjengen så ut som de greide ganske greit å holde på kroppsvæsken sin... Uansett, vi som rant, blei etter hvert vant med dette og fant oss i at det ville fortsette sånn til båtturen dagen etter.

Panserbille
Antonio og "a walking tree"


Folk innimellom røttene til et nokså stort tre



Ei som har dråper i hele trynet




Døgnet i jungelen var et eventyr. Vi gikk turer på dagen og på natta i Avatar-feeling omgivelser, lette etter dyr, fant masse insekter, så gamle medisintrær, smakte på hvitløksbark og hørte på myter og historier fra gammelt av. Vi lærte oss at den trommende lyden ikke var det samme som gjerne fra hjemmeanlegget til huset ved siden av Ulriksbanen en dag på Vidden, men en flokk på 60 villsvin som kryssa veien vår 20 meter foran.  På kvelden fikk vi oss et bad i solnedgangen, noe som hjalp et sekund for min heite kropp. Og da jeg hadde lagt meg inn i myggnettingen i lodgen skulle jeg til å sette på iPoden, men fant ut at jeg var nødt til å bare ligge å suge inn alle lydene fra skogen. Magisk.



Etter opplegget var ferdig dagen derpå kjørte vi båten til en foss der vi dusja. Såpe (bær) hadde vi tatt med fra et tre i jungelen.


Lodgen vår
Den legendariske dråpekonkurransen
Jenter som er varme
Det var et uforglemmelig døgn. Antagelig skal guiden vår ha mye av æren. Antonio vokste opp i disse områdene, og det merka vi. I tillegg var vi helt aleine her, uten andre turister. Den private kokka, Chachi lagde herlig mat, Og sist, men ikke minst, hadde jeg her, midt ute i jungelen av alle plasser, min andre vidunderlige opplevelse på 3 mnd av hard avføring!

mandag 15. november 2010

Start på ITS/HIV/AIDS- senteret

Jeg ser at forrige innlegg ble skrevet i et noe sentimentalt øyeblikk.. velvel. Jeg har i alle fall overlevd, og nå for tida ser arbeidsdagene omtrent slik ut:

Cejaen fra vinduet på laboratoriet
Fra mandag til torsdag starter det opp kl 06.45, med hvit "pan" og pulverkaffe til frokost. Jeg henger iPoden rundt halsen og trykker på play (så jeg slipper å blafre med den på bussen seinere), trasker ned til veien, slenger hånda ut til busser/trufi med "prado,perez" i frontruta, sniker øreproppene inn i øra, bytting av buss i byen, musikkchill videre oppover mot El Alto til en upåklagelig utsikt over La Paz by og hopper etter hvert av på "Cejaen". Cejaen er det første stedet du kommer til på El Alto. Her kryr det av folk og boder til alle døgnets tider. HIV- senteret ligger midt i det hele. På veien fra bussen til jobben kjøper jeg litt kleenex av dama i den første boden (ettersom dopapir er mangelvare på stort sett alle toalett i Bolivia), passerer boder med drops, hengelåser, eplejuice, aviser, mer kleenex, og kjeks, vurderer om jeg skal la skopusseren pusse skoa mine, men finner ut at det er vrient å pusse joggesko, kjøper en banan av mor og datter som holder på å sette opp fruktboden, og lar meg fascinere av bestefaren som selger kniver. Det siste jeg får med meg før jeg entrer senteret er mannen som løper rundt og selger doruller gjennom vinduene til bilene som står i kø. På senteret utveksler jeg "buen dia", en klem og et kyss med de jeg støter på, og ender som regel på laboratoriet.


Nelson viser hvor man sitter når man tar blodprøve..



På senteret har de behandlingstilbud som omfatter de fleste sidene ved det å ha en kjønnssykdom eller HIV. Sykepleierne tar pasientene imot, legen tar underlivsprøver, de på laboratoriet analyserer prøvene og tar blodprøver, sosialarbeideren gir informasjon om prevensjon o.l,  psykologen tar seg av annen prat og farmasøyten deler ut det hun kan. Jeg har ikke så mye å bidra med, fordi her kan de det meste selv. Men jeg lærer mye (både spansk og fag) og så er vel meninga at bolivianerne skal få et godt inntrykk av "hvite" ved at jeg viser interesse og oppfører meg ok. Stemninga på senteret er utrolig god. De fleste som jobber der er blide og vennlige og er belastet med en god dose humor. I utgangspunktet skulle jeg være sammen med hver arbeider i en uke, men jeg har som regel endt opp på laboratoriet. Det er visst biokjemikerne som helst vil ha meg.. På laboratoriet er jeg med på det meste som skjer; gjør klar blod- og andre prøver til analyse (farger, blander, sentrifugerer og pippetterer), ser i mikroskop, mikser reagenser og skriver ut prøveresulater. Jeg kunne tatt mer blodprøver hvis jeg ville, men er litt skeptisk da det er en del HIV ute og går, og da jeg måtte stikke to ganger i doktorens sjeldne store, flotte årer.. Ellers står jeg i vinduet og beundrer utsikten utover El Alto med Huyana Potosi (6088moh) i det fjerne og observerer det hektiske livet utafor. Dagens høydepunkt er vel "te-pausen" på slutten av dagen, i 13- 14- tida. Da er det mye kultursnakk, musikkutveksling og latter.
Jorge har gleden av å høre John Legend for første gang i sitt liv



Inne er det så kaldt at jeg må ty til ullsokker, ullgenser og jakke
Hver torsdag er jeg hos den ene legen. Han er en avslappa 60-åring, gira på å pensjonere seg, men med et godt glimt i øyet. Vi tar annahver underlivsprøve, spiser sjokolade og prøver så godt vi kan å forstå hverandre. Han er den jeg kjenner som snakker mest utydelig spansk og bruker flest vanskelige ord, så for meg har uttrykk som "jeg forstår ikke",  "en gang til, vær så snill" og "kan du, por favor, bruke et annet ord" blitt noen av de mest brukte. Det syns Doctor David Villarreal er festlig.

En særegen Che-statue utafor senteret

På senteret har de stort sett det de trenger av utstyr, men ikke det aller største lageret. På laboratoriet bruker jeg ett hanskepar hele dagen og et munnbind ei uke. De hvite frakkene aner jeg ikke når de vasker. Jorge, som stort sett jobber med HIV- positive prøver, sitter med frakk, briller, munnbind og hansker. Han sier at det egentlig ikke holder,  men at han ikke har tilgang på mer..Ved bryting av brød/kake er det tallerken og teskje til halvparten av selskapet, så da må man vente på tur og tørke av skjea med servietten etter bruk. Kaffikoppen vasker vi med hånda og det kalde vannet i springen. Dette med renslighet i arbeidet kunne med fordel blitt taklet på andre måter (da med bedre økonomi). Men forøvrig er det noe med denne enkelheten som tiltaler meg.