96% i dypet av Potosi

Etter å ha sett på kalenderen, fant vi ut at vi måtte kjøra på for å rekke alt før tida her er over. Helga etter syklinga blei målet Potosi og Sucre.

Gunni og Hikki foran Cerro Rico

 Gunni og jeg ankom en "død" Potosi grytidlig fredag morgen. Potosi er en gammel (og nålevende) gruveby ca 10 timer med buss sør for La Paz. På 1600- tallet var byen den største i Sør-Amerika og større enn både Paris og London. Grunnen var store forekomster av sølv i gruvene. Men da sølvet tok slutt, tok spanjolene med seg det meste, og byen har siden den gang ikke vært den samme. Nå blir det stort sett utvunnet tinn i fjellet.

Gunni og jeg fikk en meget inntrykksfull tur i gruvefjellet Cerro Rico. Guiden var en tidligere gruvearbeider som hadde jobbet der i 3 år, men som heldigvis fikk lov til å slutte etter en fallskade i gruvene. Hans far jobbet der i 24 år, og det er vanligvis slik at dette går i arv. Men vår guide sa at hvis hans sønn gav uttrykk for å ville jobbe i gruvene, ville han sette en dynamitt opp i bakenden hans. Forholdene er elendige. De jobber 8 timer hver dag i varme, trange gruveganger, og med mange giftige gasser i lufta. De bruker hammer og spett, og det sprenges med dynamitt i hytt og gevær. Ingen har kontroll på hvor det sprenges. I løpet av dagen lever de på å tygge cocablader. Dette gjør at de holder ut den dårlige lufta og ikke blir så slitne.

Pause i 1.egt. Rørene fører oksygen ned til 4.etg

På vei ned til 2.egt

Utdeling av cocablader, til stor begeistring

Gruvearbeidere som jobber over lengre tid blir som oftest ikke eldre enn 50 år..

Før vi traska innover i gruvene, fikk vi på oss fullt gruveutstyr og kjøpte med oss gaver til gruvearbeiderne; cocablader, dynamitt og sprit. I gruvefeltet vi besøkte er det 4 etasjer. Vi startet i 1.etg og bevegde oss nedover. Allerede i 1.etg merka vi den elendige lufta. For ikke å få i oss altfor mye giftige gasser og støv måtte vi bruke skjerf foran nese og munn. Både dette og høyden på 4050 moh gjorde det ikke lettere å puste. Vi måtte stadig ta pauser, og da vi satt oss ned pusta vi som hvaler. Hvalpustinga tok ikke slutt før vi var ute av gruvene 1,5 timer seinere. Innover og nedover møtte vi stadig på gruvevogner, og arbeidere med en stor cocaball i kinnet. Til slutt var vi nede i etasjen mellom 3. og 4. Der jobbet det to brødre i hver sin gang. Den yngste var 12 år gammel. Fredag er festdag for gruvearbeiderne. Da drikker de seg fulle før de drar hjem på kvelden. (En arbeider vi møtte hadde en fredag, ved en feiltagelse, fått to spritflasker av to forskjellige guider, og hadde dermed drukket seg så full at han ikke kom seg hjem den kvelden.) Guiden delte en tom brusflaske i to og blandet litt sprit og juice. Så sendte han rundt, og alle måtte drikke, og ofre litt til Pachamama (moder jord) så klart. Det er vanvittig uhøflig å sende koppen videre. Så da satt vi der, da, og drakk 96% med to gruvearbeidere, mens vi hørte dynamittsprengninger herfra og derfra litt nå og da. (Guiden gav også en forklaring på tatoveringen han og den ene arbeideren hadde på håndbaken; "Vi har vært i fengsel. Jeg veit ikke hva han har gjort, men jeg var en gang sammen med en dame som ikke ville ligge med meg, så derfor...")  En nokså spesiell opplevelse.

Djevelen i gruvene

Deling av drikkevarer

Kvelden ble tilbrakt i Potosi sentrum. Et ganske koselig sentrum faktisk, med mye liv. Det var egentlig litt godt å oppleve at Potosi ikke bare var en død gruveby, som det så ut som kl 05.30 om morgenen.