Dødsveien

Morgenen etter at fossilene trakk seg tilbake, våknet vi tidlig av regn som hamra på taket. Strålende fornøyde med at akkurat dette var dagen vi hadde booka sykkeltur på den beryktede dødsveien med den berømte utsikten, satte vi oss i minibussen oppover fjellet. Da vi nærma oss topp- og startpunktet dreia regnet over i snø. Deilig. Men vi satte oss på sykkelsetene og trilla nedover, noen med mindre klær enn andre (les Gunni), og selv om da noen blei mer våte og kalde enn andre, skulle det vise seg å bli en riktig bra dag:)

Dødsveien er en gammel grusbilvei som nå stort sett blir brukt til sykling. Den starter på 5700 moh og ender på 1200 moh 63 km seinere. Den starter altså på høyfjellet og ender i jungelen. På den ene siden av veien går det mange steder flere hundre meter rett ned. Da dette var den mest brukte bilveien i området sies det at det hver uke i gjennomsnitt kjørte utfor 1 bil. Men med sykling er det betydelig færre ulykker. En veldig artig vei å sykle, (dog ikke så fryktinngytende som navnet gir uttrykk). Pga av været så vi lite til utsikten som skal være upåklagelig. Men av og til fikk vi en liten sprekke i tåkelaget som omgav oss, og skjønte at det måtte være sant som vi var blitt fortalt.

I lunsjpausen traff vi den bolivianske "hulemannen". Han hadde tatt inn i ei steinhytte, og skulle nå bo der i to mnd sammen med sine to aper. Et festlig møte.

Jaja, samma det

Da vi var nede på 1200 moh kom vi over noen som dreiv med ziplining, så vi bestemte oss for å avslutte med dette. Morro.

Og da dagen var omme, var alle glade og fornøyde som vanlig

Sykkelgjengen: Guro, meg Marita, Gunni (roomie) og Ida