Fremme i La Paz

Deler av utsikten fra rommet mitt

Da var jeg altså i La Paz. Etter 38 timers reise føltes det ekstremt bra å være her. Reisa gikk stort sett fint. Etter en tårevåt avskjed på Gardis var riktignok 15 timer nattestid på terminal 5 på Heathrow ikke det helt store. Men det tok seg opp. Da jeg ankom Miami hadde jeg opparbeidet meg et så selvsikkert og rått image at det bikket over til mistenkelig.. Jeg blei til stadighet tatt til siden, og USA har nå avtrykk av 10 tvilsomme fingre fra ei tvilsom jente. Vel, vel. Endelig framme i Bolivia, El Alto (4000 moh), kl 05.30 var det frost og 40% mindre oksygen i lufta. Oksygendroppet har gått overraskende greit, men kjenner at jeg må ta noen ekstra pust innimellom og at hjertet jobber på et høyere gir. Temperaturen derimot er ikke like lett å bli klok på. Inne sitter jeg i ullgenser og savner ullsitteunderlaget mitt, mens ute i sola går tida med til å dra av seg så mye klær jeg tør før skyggen kommer og alt må på igjen.

Casa Alianza og nabolaget

La Paz er en vanvittig stilig by. Byen ligger i en dal med hus tett i tett i alle fjellsider. Flyplassen ligger på El Alto en høyfjellsslette som dalen planer ut i på toppen. Det var et overveldende syn da taxien bikket nedover fra El Alto mot byen. Mitt hjem disse månedene er gjestehuset Casa Alianza (3600 moh), drevet av misjonsalliansen. Her bor alle 10 volontørene i to kollektiv med egne kjøkken og bad og den slags. God standard og fantastisk utsikt til alle kanter. De første dagene har gått med til å fikse praktiske ting, sove, starte dagen 6 timer etter normal tid og undertrykke "kast dopapiret i do"refleksen. Ellers har vi vært på heldagsbesøk hos misjonær/utsendingfamilien her og på boliviansk teater med en halvproff(?) oppsetning av løvenes konge. I dag er det meningen at jeg skal starte med spanskundervisning, men det gjenstår å se når det blir. Tidspunkter er ganske relative her. Tror jeg kan like dette samfunnet.